Childe Harolds pilgrimsferd
Følg linkene i listen under for å navigere denne siden.
Om
Utgivelsesår: 1995, gjenopptrykk i billigbok 1999
Forlag: Bokvennen
Forside: portrett av Byron
Childe Harolds pilgrimsferd var Byrons litterære gjennombrudd. Det er bygget
over Byrons reise til den iberiske halvøy, Hellas og Tyrkia som varte fra 1809 – 1811. Diktet presenterer oss for Harold, den første utgave av den byronske helt, mørk og melankolsk, lastefull, med en fortid og en uklar skjebne. Han har levd et utsvevende liv i sitt eget land, og føler han må skape seg en ny tilværelse. Så
bryter han opp, og gir seg reisen i vold. I likhet med sitt alter ego kommer han til Portugal og Spania og opplever krigen på nært hold. Det var i disse årene at Napoleon drev sitt krigsspill, og trakk flere og flere land under sin innflytelsessfære. I Spania raste krigen da Byron kom dit, og i diktet skriver han om krigens heltemot og krigens gru. Dette er noe av forklaringen på hvorfor diktet ble så populært: Byron fortalte om dramatiske hendelser i sin egen samtid.
Pressen skrev
"En Byronbragd" Jon H. Rydne, VG
"...Han binder seg til å gjengi et intrikat rimmønster, noe han gjør med stor og fornuftig oppfinnsomhet." Bjørn Tysdahl, Aftenposten
"Han har løyst den intrikate rimforma behendig" Tor Obrestad, Stavanger Aftenblad
"Attpåtil synes Geir Uthaug å ha levert en lett og presis oversettelse. Det skal vanskelig gjøres å overgå den." (Nasjonen)
Dessuten
Intervju med Svein Johs Ottesen, Aftenposten
Omtale ved Herbjørn Sørebø, Dag og Tid
Utdrag
Strofer fra krigen i Spania
("Fra Childe Harolds pilgrimsferd", første canto vers 35-37 og 43)
(Byrons strofer i Childe Harold om krigen i Spania var delvis basert på egne opplevelser. I 1809 var Spania i krig og Napoleons soldater sloss mot både spanske patrioter og engelske armeer. Krigsreportasjen i Childe Harold var en av årsakene til bokens fenomenale suksess.)
Å, vakre Spania! Land med slikt et ry!
Hvor er det merket som Pellagio bar?
Da Cavas hevn gav maurersvermen ly,
Og goters blod besmykket bekkefar?
Hvor er det høye kors som engang var
Et seiertegn i stormes barske dyst
Da seierens sønner jaget hver barbar?
Rødt lyste korset, sigden bleknet tyst
Mens maurerkvinner skrek fra slagne fienders kyst.
Er ikke edel dåd i diktning gjemt?
Slik er dessverre skjebnen helten fikk.
Når stener smuldrer, dådens dag blir glemt,
bevarer diktet dette øyeblikk.
Så, stolthet, vend mot jord ditt høye blikk:
Se hvor de store krymper til en sang!
Kan bauta vise hva som foregikk?
Her lever, takket være skalders trang
en flom av minner i historiens skjeve gang.
Så våkn opp, Spanias sønner, opp til dyst!
Hør ridderskap, din guddoms brå appell!
Hun løfter ikke lansen nå med lyst
og sender piler mot et høyt kastell,
for krigen er blitt langt mer maskinell,
kanoners torden bærer over land:
Hun roper "Fremad!" mellom drønn og smell.
Er stemmen svak, og røsten mindre sann
enn da den ljomet før på Andalusias strand?
Å, Albuera! Sorgens sted for strid!
Mens knekten sporer hesten, yr av glød:
Hvem kunne vite at på så kort tid
ble sletten skueplass for skryt og død?
Fred til de falne! Må soldatens mjød
og tårer øke seieren som han gies;
til andres blod skal farge ny jord rød
vil ditt navn leve i historiens dis,
og skinne, uten verd, til glemte skalders pris.
Til Inez
Smil ikke av mitt mismods sang,
for jeg har ingen smil å gi -
men Gud forby at du engang
må gråte når alt er forbi.
Og spør du hvilken stumme ed
jeg har som ødslet unge år?
Vil du forstå hvor dypt jeg led
en kval din lindring ikke når.
Nei, ikke kjærlighet og hat
og tapte håp om ry og blest
gjør at jeg er en renegat,
som drog fra alt jeg elsket mest.
Det er den tretthet som har rot
i alt jeg hører og får se -
for meg gir skjønnhet ingen bot;
ditt vakre blikk, når ser jeg det?
Det er det avgrunnsdype hav
som sagnets Jøde har erkjent;
Som knapt ser håp bak dødens grav,
men kun ser sorg før alt er endt.
Hvem kan vel flykte fra seg selv?
Selv om jeg flykter langt av sted -
Han blir forfulgt, det vet jeg vel
Hans tanker skjenker ikke fred.
Men andres sødme er en strøm
av elskovs gleder; sa jeg nei.
Å! Må de være i sin drøm
Og ikke våkne, slik som jeg!
Min ferd går videre mot øst,
med all min fortids tunge lodd;
og vissheten som er min trøst,
er den at bunnen nå er nådd.
Hva var så bunnen? Ikke grav!
Av medynk, ikke utfritt meg,
men smil, riv ikke masken av,
Da åpner hjertets avgrunn seg.
