Dikt
Fra "Havmyter"
Glade hører vi måke-terners skratt
som om vi tolker deres besvergelser –
Hvileløse ånder flakker over sølvskimmerflaten
lik vingespennene i vår erindring,
setter sine fugleklørspor
i vår havlengtende psyke.
I vårt hjertekammer
hører vi suset fra oceaner
som i en gigantisk konkylie.
med havmannens øre lytter vi
til mytene i våre indre stormer,
speider bak duggdekkede øyenepler
etter sol-lengtende havveier.
SHELLEY
Intenst hvitt lys
over stormfulle, mørke dager.
Konturene av kjærlighet
i øyeblikk av ekstase,
Et nakent ansikt;
spent, serafisk,
våker over vide avstander.
Fjellraviner blant brukne søyler,
skyggen av ørnevingen
under en blodig sol.
Det malte sløret blåser i stormen
bildene slites ut av sine fester
Ord lyner mot natt
Lys sprenger mot seil.
BROSTEN
Det er et gulv betrått av mange føtter,
Sett av mange øyne,
Tanker som rommer galaktiske avstander.
I sprekkene gror mosen grønn og fuktig
Noen stener er glatte, flere er spettet
Med gneis, basalt, porfyr.
Oppsynsmannen sørget for at stenen
Ble lagt mønstergyldig, hver på tilmålt plass.
Barn leker på brostenene, forserer hindre.
I sprekkene er riddersprang,
Juv og kvasse kniver. Trå ikke på dem!
Voksne betrår strekene av mose,
Merker ikke fallet, knivene
Som skjærer sjelene i fragmenter.
Brosten i regn, vann som
får dem til å glinse lik sjødyr.
Brosten i sol,
karavaner over en stor goldhet.
Brosten mellom bløte duekropper,
under bugnende klaser av søt frukt.
Hjul har rullet over dem,
vogner med vin til giljotinen.
Gjenferd dveler over stenene som skygger,
under broene som brutte reflekser,
stener på broene, stener
løftet av maskiner
slengt over avstander som katapulter,
hamrer mot porter og brystvern.
Veldige bautauer i sirkelform
reist i opphavs tider
for å tjene ukjente hensikter.
TROLLMANNEN
Han setter opp sitt teater,
agerer vår sorg og smerte,
vårt raseri og stolte hovmod.
De er sinnets armeer;
begjærer, sviker, deflorerer.
Fra slottet til kroen er det bare et stenkast.
Langt kortere er fallet
fra tårnet til skogen
utenfor borgmurene.
Hvem er denne narren,
denne fillete konge i sinents verden,
som avkler fyrster deres gullkledning
og risper vår hud med torner?
Hvem er han,
denne mentale trollmann,
hvis sinn er lik skarpslepne prismer.
Han som kaster vårt bilde tilbake
gjennom speilhusets mangfold?
Fra "PORTUGISISK REISE"
Han diktet mørket, med en billedrik
og kraftig fargeglød fra sin palett
for aldri var vel mørket fremstilt slik
og krig og attrås samspill mere sett.
Om noen veide ham og fant ham lett
kan det si mer om deres snevre sinn
vel, kanskje manglet han litt etikette
det samme kan man si om havets vind
og klatrer klage, før han når en værhard tind.
Han diktet verden i en dunkel, øm
begeistring for dens mørke energi,
hvis hvirvler frådet i en sanselig strøm
av bilder i fortettet poesi.
Jeg har beundret Byrons sceneri!
av mektig dåd og elskov, våget liv.
Slik natten gnistrer av fyrverkeri
som må for alvor være eksplosiv
er dikt hvis lava flommer farlig eruptiv.
Men her i Sintra kan en slik man bo:
jeg står og ser en grønn og frodig dal.
Her faller selv den steile ånd til ro
hvor vekster trives; Sintras luft er sval
fra solefall til første hanegal
må denne by av eldes eliksir
bevirke at den holder seg vital
den kilden finnes; over dalen glir
en fugl i flukt, en dus form over fjerne spir.
UTFERDSTRANG
De sa jeg skulle velge meg en mindre farkost
Men båtene jeg bygget fikk rommeligere mål.
De sa jeg skulle søke i stille farvann,
Men min dragning mot horisonten ble for sterk.
Gang på gang stevnet jeg i dumdristig iver
Mot skipsvrak og dødningeben,
Gang på gang led jeg havari mellom skumvirvler.
Heller krabber jeg blodig på korallene
Og ser min båt synke under vekten som splintrer den
Enn aldri å kjenne utferdstrang
Og lik landsbyens kloke sitte tilfreds ved grensestener.
