Drømmesyn
Følg linkene i listen under for å navigere denne siden.
Om
Samlingen inneholder noen få, men sentralte dikt av Shelley, Wordsworth og Coleridge. Den største delen av boken er viet Coleridges Balladen om den gamle sjømannen, som siden ble lest i radio av Gisle Straume. Flere av diktene, som Kublai Kahn, er siden gjengitt på nytt av Uthaug i helt nye versjoner, men Balladen er lite endret, og Wordsworth diktene Naturen er din mester og Til gjøken er blitt stående i norsk versjon slik de var. Drømmesyn inneholder Strofer skrevet ved Euganeene i komplett versjon. Det kom siden i engelsk romantikk, 2004, i ny, men noe forkortet versjon. Boken er forsynt med strektegninger av Jørleif Uthaug
Pressen skrev
"Et seierstog i gjendiktningkunst" Idwal Jones, Frisprog
"Uthaug har et levende nærforhold til de engelske romantikere. Han har gått inn i deres tanke- og følelsesverden, deres fantasi, deres billedsprog, deres livsopplevelse."
Carl Fredrik Engelstad, kronikk i Aftenposten (18.feb 1980)
Utdrag
Romantikken satte preg på en tidsepoke, men romantikk er er dypet sett en måte å oppfatte tilværelsen på som er vidt forskjellig fra mye som kom side, samtidig som den henger sammen med urgamle, ja uforanderlige menneskelige følelser. Den har sin egen form og tone, sin egen stilart og referanseramme, men fremfor alt har den sin egen måte å forså og gjenskape virkeligheten på for det sansende og skapende menneske. .. Dypest sett finnes det en felles klangbunn for det romantiske sinn til alle tider. Det er hos mange romantikere et opprør mot det ensrettede eller konforme som kommer til uttrykk gjennom en indre søken etter levende og varige verdier, og et håp om et bedre og mer fyllestgjørende menneskelig liv, som gir muligheter og livsrom. Denne søken kan gi seg svært forskjellig utslag. Noen av romantikerne søkte trygghet i det kjente og hjemmevante, i bygdefolks gamle seder og skikker, i naturens manifesterte skjønnhet og ro, eller en beruselse i dens villskap. Andre måtte bryte ut av alle vaner, søke nye områder for sin erkjennende erobrertrang. For atter andre var det ensbetydende med å vende tilbake til de gamle kildene, til mytenes verden av storslagne bilder og emosjoner. Det helt nye som kom med romantikken var synet på at menneskesinnet er den suverene stamplass og arena, og hos noen at menneskets personlighet er den store aktør på livets omskiftelige scene. … Individet er Mennesket, en gjenspeiling av det evige bilde, i hver enkelt av oss foregår kampen mellom titanene som Blake skulle vie sitt liv til å skildre. Frigjøringen det er tale om, kunne bare finne sted ved å detronisere en allmektig og regelbundet fornuft, og erstatte den med fantasien. "Fantasi! Det er den som gjør alle ting levende!" utbrøt Coleridge. "Den som ikke har gjort reisen til himmelen er ingen kunstner!" skrev William Blake. Kunsten var fantasien, nøkkelen til menneskets sinn. Fantasien blir den åndskraft som forbinder sanser med intellekt og følelser slik at vi ikke lenger er sperret inne i et trangt og endimensjonalt univers, men kan gå oppreist ut av hulen og møte den fantastiske virkeligheten, som er uten grenser.
Fantasien er den kreative impuls i mennesket, den skaper og former, men den blåser også livets ånde i død leire, den sender lys gjennnom materien og får verden til å skinne. Romantikkens verden er skinnende, og gjennomskinnelig. Den stråler. Det er en verden der blomster og dyr får sin selvfølgelige individualitet, der påskeliljer trer i dans, der havet har sitt åndedrett og bølger kysser strendene, der skogen har følelser, der guder går omkring på jorden, eller mennesker blir bortført til gudenes og maktenes verden. Denne følelsefylde som gjør myten til en del av hverdagen, og strekker broer over kløften mellom drøm og virkelighet, er fullt forståelig hvis man nettopp ser at det er menneskets sinn som skaper eller rettere sagt gjenskaper verden, der blir de ytre fenomener omskapt til strålende indre konkrete symboler.
