Endymion

Følg linkene i listen under for å navigere denne siden.

Om

Utgivelsesår: 2003
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 170
Omslag: Gino Scarpa
Vignetter: Gino Scarpa
Frontispis: Gino Scarpa
Med etterord og forklaringer på greske og romerske gudenavn.

Tilgjengelig kun for bestilling via uthaug.net på bestillingssidene - klikk her

"Den skjønne gjenstand er en evig glede..."

John Keats’ poetiske billedvev Endymion fra 1817 er bygget på den greske myten om månens gudinne som forelsker seg i en vakker ung gjeter i Arkadia. Endymion er et unikt kjærlighetsdikt. Hengivenheten for den elskede er besunget i et mangfold av metaforer, gjennom et mangfold av stadier. Fortellingen er som magisk esker, som arabiske eventyr – historiene utfolder seg innefor og over hverandre.

Pressen skrev

MESTERLIG GJENDIKTNING (VG)

Geir Uthaugs gjendiktning av John Keats’ "Endymion" er et mesterstykke.
Med dyp forståelse for diktverkets egenart og det norske språkets virkemidler har Uthaug maktet det tilnærmet umulige: å gi et over fire tusen verselinjer stort hovedverk innen engelsk romantikk en levende norsk språkdrakt.
"Endymion", skrevet mellom april og november 1817, publisert året etter, er Keats’ (1795-1821) mest omfattende dikt. Det har undertittelen "En poetisk romanse", og forteller i fire deler kjærlighetshistorien mellom gjeterfyrsten Endymion og månegudinnen Cynthia.

Historien bygger på gresk mytologi, men får i Keats’/Uthaugs versjon en forbløffende menneskelig dimensjon.
Forfatteren holder forbindelsen mellom hovedpersonen og de utallige sidetablåene som males fram, med utrolig språklig fargerikdom, subtile nyanser, historier inne i historier. Men verkets hovedstyrke er at den totale kjærlighetens vilkår skildres så menneskelig. Guddommelige omfavnelser og guddommelig meningsløshet, lengsel og nytelse, håp og fortvilelse går hånd i hånd hele veien.
Uthaugs gjendiktning får med seg nesten alt. Det faller fra et utrop her, en bie i en blåklokke der. De femfotete jambiske verselinjene går ikke alltid like grasiøst opp. Men det gjør de ikke i originalen heller. Og når Uthaug for rytmens skyld sjonglerer mellom greske og romerske gudenavn, virker det spenstig og riktig.
Keats gjorde det samme.

ARNE HUGO STØLAN
VG 2. juni 2003

Utdrag

Den skjønne gjenstand er en evig glede

Den skjønne gjenstand er en evig glede;
den falmer aldri, men vil alltid lede
til større skjønnhet, alltid vil den gi
et stille rede for vår fantasi,
en søvn som leger, og en drømmens bolig.
Og derfor knytter vi hver morgen rolig
et blomsterbånd som binder oss til jorden.
På tross av håpløshet og all forloren
menneskelighet, det dystre som vi eier,
formørket fremferd og usæle veier
gitt til vår søken, ja, alt det til tross –
vil Skjønnhet rive sorgens slør av oss,
som hyller mørke sjeler som vi er.
Slik virker sol og måne, gamle trær
som skjermer fåret; slik er liljen vâr,
svøpt i sin grønne verden, bekkefar
hvor kilder strømmer fra en liflig ile
som på en solvarm dag gir kjølig hvile.
Slik også skogens tette kratt av bregner,
og moskusrike rosers dunkle egner.
Slik er den dom vi tror de døde får,
fortellinger og sagn fra alle år,
en kilde til udødelighet, et vell
som strømmer ned i oss fra himmelen selv.

For det er kjernen, som vi ikke kun
vil føle viktig for en stakket stund,
slik trær ved templet hviskende vil bli
som templet like kjært, slik poesi
av lidenskap opplyser månens sfære:
Vi hjemsøkes av dette, vi skal bære
et lys i oss: Om skyggene vil hindre
det ytre lys - det lyser i vårt indre.
Foruten dette kan vi ikke leve.
Slik er det at jeg frydefullt kan veve
Endymions gamle sagn. Lik toners spill
er navnet hans for meg, slik gikk det til
at han ble ett med meg, hver vakre scene
frembyr seg frisk og frodig, lik den rene
grønne dal. Nåvel, historien begynner her.
Ja, nå, mens byens larm er langt fra nær.
Nå, mens de første knoppene blir til
og danner labyrintisk fargespill
rundt gammel skog, mens pilen ved et vann
vil speile sine blader; melkespann
blir fylt og bragt i hus. Som året yrer
og stengler vokser saftig; se, her styrer
jeg båten min, i timer glir jeg, lytter
langs elver under løvverks skimmer-hytter.
Ja, mange vers skal skrives, mange planter
som prestekrager med sinoberkanter
vil gjemme seg i løv. Før bien velger
å summe over kløver, ertebelger
må jeg ha nådd til midten av min sang.
La ingen naken vinter, kald og lang
se den halvferdig, men la høsten full
av farger, plettet med det sobre gull
stå rundt meg når jeg legger pennen ned.
Send da min tanke til et øde sted,
en villmark, blås trompet, vær rask og kle
min sti med grønnsvær, før jeg iler med.
For gjennom diktet må jeg hurtig gå
i rytmer gjennom blomster, grønne strå.

På sidene av Latmos vokste slik
en mektig skog, hvis muldjord var så rik
man sa at gressbevokste røtter bukter
seg inn i grener tungt behengt med frukter.
Den hadde dystre skygger, øde steder
hvor ingen ferdes. Der hvor hyrden leder
det hendte at et lam kom vekk fra flokken,
forsvant i skogen, langt fra gjeterlokken,
fikk aldri se de andre dyr igjen
som breket lykkelig ved hyrdens grend;
de søkte dit hver aften med god grunn.
Og det ble ofte sagt i gjeterens lund
at ikke ett lam som forvillet seg
fra flokken og forsvant på øde hei
ble tatt av ulv som hyppig driver jakt;
Den nådde helt frem til en hemmelig trakt
der Pans hjord gresset. Ja, stor lønn fikk den
som mistet lammet sitt i slik en glenn.
Og gjennom myrer, eføykledde tuer
går stien til en slette hvor man skuer
et frodig flor av grønnsvær, ispedd stammer
som skråner gjennom skogen. Hvem annammer
den friske eim av høyde, himmelens dag
som kranser trærne? Luftig vingeslag
av duer kløver eteren; ofte så
man der en sky gli over himmelens blå.

Og midt i dette frodig, vakre sted
stod der et marmoralter smykket med
en blomsterranke som slo ut i flor.
Og duggen satte praktfullt sine spor
på gressets grønnsvær, hvor fra himmelen selv
små prestekrager drysset ned sist kveld.
For det var morgen; Apollons ild steg ny
med flammesølv på hver en østlig sky:
Et lys så rent, at om melankoli
var preget i ens sinn, man skulle gi
sitt vesens kjerne, for i denne stund
å smelte bort i glemsel. Rosens munn
som regnet fuktet, skjenket solen sødme,
en fugl forsvant i den, og gryets rødme
lot bekken varmes mellom gressets siv.
Menns stemmer lød fra fjell, naturens liv
i tifolds under slo en mektig takt
og kjente soloppgangens gamle makt.

Og nå, som morgengryets mange lag
av stille virke varslet en ny dag:
På engen her, i vilter støy og dans
sprang en flokk barn med hver sin blomsterkrans.
Bak alteret løp de, frydefull mimikk
fortalte at mysterier foregikk.
De skjulte seg for blikk, som om de ville
få kikke dristig på mysteriespillet.
Og snart oppfanget barna svake toner
som steg og falt med luftens vibrasjoner,
og svellet ut i store tonebølger
så lette grener tonens rytmer følger
og ørsmå ekko brøt i krattskogløvet.
Før tonen døde hen, den overdøvet
de dype sukk fra havets ensomhet.