Former fra drømmen og speilet
Følg linkene i listen under for å navigere denne siden.
Om
Geir Uthaugs debut som lyriker i bokform. Utgitt på cand. mag Kjell Svendsens Odin forlag i Askim. Med fine strektegninger av Jørleif Uthaug. Former fra Drømmen og speilet er mytiske eller fabulerende dikt. Samlingen inneholder Reims, diktet spunnet rundt den store katedralen, the fighting Temeraire, inspirert av et bilde av Turner, Marble Arch, som fabulerer rundt marmorbuen i London som engang var Londons rettersted. Det er også dikt som Norsk frise, fra folkeeventyr og fjellheim, og det fabulerende ”Bybilder”.
Diktsamlingen kan fremdeles bestilles i opprinnelig bokform. Henvendelse Geir Uthaug (geir.uthaug@gmail.com)
Utdrag
Katedralen i Reims
I
Den faller over meg!
Klippen vil knuse meg!
Stalagmittenes former,
dryppstener, forvitrede stenskulpturer
hugget ut av hellige hender –
lik korallene, havets søyler & støtter & kirker
og termittenes tårn på sletten.
Ved de hellige hekker fuglene.
Himmelens vidder speiler
forevne tårn.
Det bleke månelandskaps
kipper og kratre, juv i det ville Atlantis,
Katedraler i sten,
overgrodd av tang, og eføylike vekster.
Bildene kjemper seg ut av stenen,
lik Michelangelos slaver.
Uferdige blokker fra stenbruddene
bærer i seg fullendelsen.
II
Ingen Prometevs hang lenket til klippen
i kamp med elementene og ørnen.
Den sønderslåtte bøyde hodet i stormen
og utåndet med utallige.
Slik reiste jordens sønner gudenes bolig,
risset i offerstenen
slik dyr slaktes, og det varme blodet befrukter liljene.
Var det da så rart at de besverget deg, de døde?
Og bragte deg gaver, og ofret til deg
på den gyldne, solopplyste plassen?
Og at de levende gav slipp på ordet
og stirret forjettet på dine bilder i glass og farver?
Illgjerningsmannen, hvis kropp alt bar merker etter jernet
hevet sine øyne mot fuglene,
Hvem kunne si om han forbannet eller velsignet skyggen av klippen?
Stanken av bek og kjøtt, blodstanken,
villdyret som segner under jakten,
hulebjørnen som har fått nådestøtet
vitner om brodermordet, den gang
Abel ofret Kain til klippen.
Og var du gjort av menneskehender,
eller vokste du av jorden
lik et tre hvis vide grener skjermet markens liljer?
III
Lys stråler gjennom stenen,
transcenderer stalagmittene.
Lys bryter som bølger om svaberg:
brottsjø av lys og blå ildnåler
splintrer det sammenvokste,
flerrer og spiller i bladenes nerver.
Lysskimrende strekker treet,
urtreet, grenene mot klarhet
slik korallene lengter
mot den sølvskimrende flaten.
Ornamenter, stenens isnede masker
åpner seg lik konkylier mot lysskimmeret
favner ekstatisk
luftens evig-hvite kjærtegn.
Den stråler over meg!
Klippen vil løfte meg!
Forjettet står vandreren
foran verket.
Hører sin egen røst
kalle på sansningen
som foran
et varsel.
Gravlunden, julenatt
I kveld skinner det i de dødes hus.
På alle andre kvelder
ligger gravene
mørke og truende i månelyset.
En vandringsmann
tør knapt styre sine skritt mot lunden.
Men i aften lyser det i titusener av lykter
foran inngangene der de døde bor.
I kveld holder også de døde høytid for Herren.
Kan hende husker de at blod ble strøket
på dørstokkene
den gang mektige Jahve
fridde Israels barn fra slaveriet.
Kan hende har han steget ned på kirkegården
og nu banker på de hvite portene.
Også vi har en vi elsker
blant de døde.
Møysommelig stavrer vi oppover den lange vei
til kirkeporten med våre fakler.
Men på høyden blir vi stående i undring:
For se! Som en by ved nattetid lyser det i gravene.
Og portene er åpne – de snetunge kranser står i brann.
Så har han vært her og holdt høytid med de døde.
– Og stjernene speiler seg i sneen
på den nakne jord.
