På vei mot form
Jørleif Uthaug, min far, tilhørte den første etterkrigsgenerasjonen av modernister. Det var disse som måtte skape en rydning i det norske kunstlandskap. De hadde ikke den enkleste oppgave, for storskogen vokste rundt dem. Vi hadde en rik kunsttradisjon med sterke røtter, det var vanskelig å rokke ved våre oppfatninger. Vi hadde liten tro på modernismen, og da den først kom var det i form av "spydspisser". En slik "spydspiss" var Jørleif Uthaug.
Han sto naturligvis ikke alene, men han var en av de dristigste, men denne dristigheten i utførelsen ble ikke fulgt opp av en brautende natur. Til tross for en sterk personlighet, var han mer tilbakeholden enn hans virksomhet skulle tilsi. Han arbeidet med sin kunst og skjøttet sine plikter på mange felter, ikke minst tok han hånd om familien. Han dyrket ikke kunstnermyten, og var derfor "et meget menneskelig menneske" slik forfatteren Lars Saabye Christensen har uttrykt det.
Et hundreårsjubileum er en fin anledning til å skaffe seg et overblikk. Som skrivende menneske med en slik far ville det virkelig ha vært en unnlatelsessynd om jeg ikke hadde forsøkt å samle noen tråder, basert på min egen opplevelse av ham, og hva han selv og folk som sto ham nær, søsken, venner og ikke minst min mor, har fortalt. I tillegg til de muntlige kildene og personlige notater i enkelte dagbøker og brev, har jeg benyttet meg av et rikholdig materiale fra aviser og kataloger. Som kilde har jeg også brukt kunsthistorikeren, forfatteren og forleggeren Øistein Parmanns biografi fra 1981 Jørleif Uthaug - robust, praktglad, primitiv, raffinert. Denne ble skrevet til hans syttiårsjubileum, og manuskriptet ble avsluttet mens min far lå på Sunnaas etter en alvorlig trafikkulykke. Far fikk ti gode arbeidsår etter det, som naturligvis ikke er omtalt i Parmanns bok. Til disse årene hører fullførelsen av hovedverket "Bølgen" i Porsgrunn, tre skipsdekorasjoner og hans altertavle i Vassenden kirkesenter i Sogn. Selv om det er hans kunst som står i fokus, har jeg også supplert med mer personlig stoff, og funnet det på plass å fortelle enkelte anekdoter fra hans lange kunstnerliv.
Er det én ting som skiller Jørleif Uthaug fra de fleste av hans generasjon er det hans brede erfaring fra så mange sider av den bildende kunst. De billedkunstnere som står frem i etterkrigstiden er enten gjerne rene billedhuggere eller rene malere, men Jørleif var begge deler. I tillegg var han en rutinert tegner og hadde ervervet seg praktisk erfaring fra mange områder, som messer og bokdesign. Det var hans tegneferdighet som tilrettela veien videre også som maler og skulptør. Hans interesse for materialene førte ham til glassmosaikk, jern og stål før han til sist vendte tilbake til maleriet. Innenfor kunstlivet fant far både støttespillere og motstandere, men det var først og fremst arkitektene som ble hans opppdragsgivere og bidro til å løfte hans kunst frem og ut i det offentlige rom.
Fra kapitlet "STIGENDE RYTME"
De første jernskulpturene
Sveiseflammen passet ham bedre enn meiselen. Det var et synlig uttrykk for ilden som brant i ham. Flammen fra apparatet skjærer former i jern så gnistregnet spruter og freser i rommet. Selv er han skjult bak masken med mørkt glass, en formidabel mytisk skikkelse i kreativitetens smie. Jeg husker jeg så Cecil B De Milles film "De ti bud" på Ringen kino ved Carl Berners Plass. Jeg glemmer aldri hvordan den nesten Doréaktige Moses som helt skjuler Charlton Hestons trekk, ligger i en ærefryktens gestus mens Jehovas finger i form av en veldig sveiseflamme skjærer ut stentavlene og den glødende skriften på den. Flammen er selve symbolet på kreativitet, ødeleggelse og gjenoppbyggelse, kraft og energi. William Blakes alter ego Los er en smed. De gamle grekere forestilte seg Hefaistos, smedens gud som holder til i vulkanen Etna. Den moderne sveiser er smeden i ny inkarnasjon.
Dikteren Samuel Taylor Coleridge har gitt en subjektiv skildring av kreativitetens prosess. Forenklet går den ut på at alle mennesker har del i fantasiens verden, de har tilgang til den – det er lettest å spore hos barnet. Barnas tegninger kan være mer spennende enn Picassos. Denne fantasiverden i oss som er medfødt kaller Coleridge The Primary Imagination. Bare kunstneren har en annen bevissthetsterskel som Coleridge kaller den Andre fantasi – the secondary Imagination. Det er den subjektive kunstneriske prosess, selve kreativiteten. Det er den bevegelse som så å si tar utgangspunkt i den generelle erfaringsverden – The Primary Imagination, og gjør noe med den, skaper den om i sitt eget bilde. Det er den andre fantasi. Ilden er nesten bildet på denne kreativitet idet den tar fatt på jernet.
Fysisk måtte han forflytte seg fra verkstedet på Grønland som hadde trevegger og tregulv og var helt uegnet til sveising. Han fant først et lite kjellerlokale med betongvegger og gulv på Frogner, som supplerte Grønland 26 der han fremdeles arbeidet med malerier og materialbilder. Mens de første skulpturene Jørleif sveiset var slike konstellasjoner av "objet trouvé", det Gunnar S. kalte "skulpturting i rommet", beveget han seg nokså fort over til å skjære ut formene selv i råjern, det var dette som mest sammenfalt med hans intensjoner.
Disse skulpturene, som grovt sett ble skapt innenfor et ti år (fra ca. 1963 til 1973) eier fremdeles en monumental aggressiv kraft som ikke unnlater å gjøre inntrykk. Men de er ikke bare kraftfulle, de er også vakre. Jernskulpturene med titler som Amulett – lansebærer – filosofen – og senere Aggresssiv form, Stigende Rytme, spirilar form – er som fabelvesener, fra en fjern urtid. De har en egen mystisk individualitet. Stigende rytme var min favoritt. Den har en spennende stigning av former i stadig høyere plan og nivåer som kan gi assosiasjoner til kabbala ved siden av å være en uhyre grafisk skulptur. Windjammer, antydet seil, vind og fart, noe maritimt, kosmopolitt en kompleks intrikat struktur som likevel var sluttet og kompakt. Kanskje har det ikke vært noen andre verker han personlig knyttet seg til på samme måte. De var hans "barn" og kjæreste eie, vanskeligst også å kvitte seg med. Det er om dem han skriver sitt dikt fra verkstedet:
Hver ny dag
Møter mitt blikk
Blinkende metallplater
Og fragmenter av klipp
Liggende utover atelierets gulv
Forlatt en kveld
I all hast
Anonyme vesener
Harde – kalde livløse
Men bøyer en seg ned
Og tar dem opp i sine hender
Da får de liv
Og når sveiseflammens varme
Trenger inn i materialets atom
Og forløser den indre kjerne
Går det hårde stoff inn i en ny epoke
På vei til form
