Ring, ville klokker - en viktoriansk antologi
Følg linkene i listen under for å navigere denne siden.
Om
Utgitt: 2000
Forlag: Den norske Lyrikklubben. Redaktør: Geir Uthaug. To-språklig praktbok. Kan skaffes gjennom nettbokhandlerne www.mao.no og www.tanum.no
Illustrert bok med mange vakre malerier fra viktoriatiden i farger. Blant annet prerafaelittene.
Dikt av Tennyson, Browning, Elizabeth Barrett Browning, Christina og Dante Gabriel Rossetti, Gerald Manley Hopkins, Rudyard Kipling, Oscar Wilde, Algernon Swinburne, James Thomson, Alfred Edward Houseman, Charles Kingsley, William Schwenck Gilbert, Mathew Arnold, Emily Bronte, Gilbert Keith Chesterton, Hartley Coleridge, Charles Dickens, Ernest Dowson, Thomas Hardy, Thomas Hood, Coventry Patmore, Robert Louis Stevenson, Edward Lear.
Gjendikterne er: Nils Ivar Agøy, André Bjerke, Per Bronken, Christen Collin, Asbjørn Dørumsgard, Johannes Gjerdåker, Carl Joachim Hambro, Karen Sofie Hanssen, Olav Håkonsson Hauge, Knut Johansen, Peter Marcus Rosenkrantz Johnsen, Hartvig Kiran, Ingeborg von der Lippe Konow, Sigmund Skard, Geir Uthaug, Marianne Uthaug, Halldis Moren Vesaas.
Pressen skrev
Kommer senere...
Utdrag
Det siste kunstverk
Av Rudyard Kipling
Gjendiktet av Geir Uthaug
Når det siste kunstverk er ferdig,
og det siste bilde er malt,
når hver stridsmann har kjempet iherdig,
og den siste skjønnånd har talt;
skal vi hvile – og det kan vi trenge –
en årmillion, min venn;
til den dag da mestrenes Mester
gir kunstneren arbeid igjen.
Og de som var gode blir glade;
de skal finne en gylden stol,
og kjempe med ti mils lerret
med pensler av flammende sol.
Og helgenene selv står modeller –
det er oppgaven alle får:
Men vi kjenner oss ikke trette,
og hver økt er på tusen år.
Og Mesteren kun skal bedømme
og refse og rose vår kunst.
Og ingen skal male for penger,
og ingen for ry og for gunst.
Men hver mann for gleden ved kunsten,
i sin stjerne der vil enhver
gi formen dens innerste mening
for den Gud som kan se hva den er.
Ungdommen og kunsten
Av Robert Browning
Gjendiktet av Geir Uthaug
Det kan ha skjedd én gang kun:
Vi bodde i samme strede.
Du var en hann-spurv, og jeg var en hunn
i et dunete sangfugl-rede.
Du bygget med søle og leire,
du gnikket, polerte iherdig.
Så lo du og sa: "Smith skal seire
når gamle Grisi er ferdig."
For meg var det sang, sang, sang,
med plystring og triller og kvitter.
"Kate Brown får snart sin sesong,
og Grisi blir gammel og bitter."
Min sang gav meg ikke en slant,
din leire gav deg ingen glorie,
du ønsket litt marmor iblant,
jeg ville på konservatoriet.
Vi dyrket vårt fag, hver vår smak,
vi spinket som var vi hinduer,
vi skuet fra hvert vårt tak,
og satt der på hver våre tuer.
Du var stilig, i fullskjegg og dress,
en tidsriktig spradebasse,
med leiren var du i ditt ess,
og laget skulpturer av masse.
Og jeg – jeg fant nok snart
svake punkter i hagegjerdet.
Jeg satte opp skodder, så klart,
og vernet korsettets ære.
Jeg bar ingen skyld for det.
Du så ikke til min sala –
Mens jeg sang den høye "c",
og besteg den kormatiske skala.
For gjettelekene går
når spurvene finner sin make,
i gaten som lyser av vår
med blomsterkasser på taket.
Hvorfor plukket du ikke en lilje
i en leirklump du gav bort siden?
Hvorfor brukte jeg ikke min vilje
til å synge deg inn i tiden?
Jeg så opp, skarp som en katt
(ved minnenes smerte jeg dveler)
da modellene kom hver natt,
opp trappen i høye hæler.
Men jeg tror nok du fikk igjen!
"Den fremmede fyren der borte –
hvordan kan hun betale sin venn?
Stemmer han hennes pianoforte?
Jeg hørte deg aldri si:
"Nå går jeg bort til den damen,
pianoet tar jeg fordi
jeg vil ha hennes alfa og amen."
Nei, for du var ikke så brå.
Ta meg med i samme slengen:
Gibson tar du snart knekken på,
Grisi har det som kua i engen.
Men du måter på slottet nå,
på matineer blir jeg invitert.
Jeg er gift med en høyt på strå,
du er doktor, og høyt dekorert.
Hvert liv som ikke blir levet
er et bilde som slenger i rammen.
Vi har ikke sukket og strevet,
sultet, festet, eid lykken sammen.
Og ingen tar meg for en tosk,
og folk tror at du er så mandig.
Det kunne ha skjedd én gang kun.
Vi mistet det, vi, for bestandig.
