Uskyldens og Erfaringenes sanger
Følg linkene i listen under for å navigere denne siden.
Om
Utgivelsessår: 1997
Forlag: Aschehoug
144 sider
Med Blakes 54 etsninger, 20 i farger
Boken er kun tilgjengelig ved henvendelse til Geir Uthaug (geir.uthaug@gmail.com)
William Blakes visjonære billedverden, som tidligere var forbeholdt et lite fåtall, er blitt tilgjengelig takket være moderne avansert reproteknikk. I denne norske utgaven av Uskyldens og Erfaringens sanger fra 1790-årene, gjendiktet av Geir Uthaug, møter vi Blake på en direkte og inntagende måte gjennom hans ord og etsninger. Som billedkunstner blir Blake betraktet som forløper for abstraksjonen, hans skikkelser er stilisert og står da ifølge Blake det åndelige nærmere. Forbildene hadde han tatt fra middelalderkunsten.
Blakes liv var en kamp mot det rasjonalistiske og materialistiske verdensbilde. Han var utdannet kobberstikker, men oppfant selv en metode til å utgi sine dikt som gjorde hvert arbeid unikt, med preg av håndverkets kunstform.
Enkelte kritikere har sett Uskyldens sanger som uttrykk for de forhåpninger Blake hadde til den franske revolusjon, men Blakes siktemål var videre. Blake så på uskyld og erfaring som motsatte sjelelige krefter. For ham er uskylden tilstanden før fallet, da mennesket lever i Guds umiddelbare nærhet og får oppleve kjærlighet og medølelse. Mens uskylden avføder medlidenhet, gir erfaringen selviskhet, hvilket Blake viser i mange varianter. Likevel kan harmonien i uskylden erstattes av energi og innsikt som vi får gjennom erfaringene. Den falne verden er for Blake midlertidig; den skal renses og gi forløsning i en høyere form for eksistens.
Pressen skrev
"Gå til innkjøp av denne boken" (Jørgen Haavardsholm, Klassekampen)
Utdrag
VILLE DALER HAR JEG GÅTT (PRESENTASJON)
Ville daler har jeg gått
Spilt på fløyten, fri og glad
På en sky så jeg et barn,
Han lo lykkelig og sa:
"Spill en tone om et lam!"
Det gjorde jeg, og fløyten låt.
"Fløytespiller, spill igjen!"
Han gjorde det, han lo og gråt.
"Legg din glade fløyte vekk.
Syng for meg din glade sang."
Og han gråt og gråt av fryd,
Da jeg sang den nok en gang.
"Lag en bok av din musikk,
sett deg, musikant og skriv."
Han ble borte for mitt blikk,
Og jeg plukket meg et siv.
Bøyet ved en liten bekk,
Sivrørspennen laget jeg,
Svertet kildevann med blekk,
Så hvert barn kan fryde seg.
LAMMET
Hvem har skapt deg, lille lam?
Vet du det, du lille lam?
Hvem har gitt deg mat og seng,
Ved en bekk og i en eng?
Hvem har gitt deg myke klær
Med det rene, hvite skjær?
Hvem har gjort din røst så sval
At den gleder hver en dal?
Hvem har skapt deg, lille lam?
Vet du det, du lille lam?
Jeg skal si det, lille lam.
Jeg skal si det, lille lam:
Han som tok deg i sin favn
Han har båret lammetsnavn.
Han er myk og han er mild,
Barn det gjorde han seg til.
Barn som jeg og lam som du.
Navnet hans det har vi nu.
Gud velsigne deg, mitt lam.
Gud velsigne deg, mitt lam.
TIGEREN
Tiger, tiger ildbesatt
Flerrer skogers dype natt;
Hvilket øye, hvilken norm
Ga din gru symmetrisk form?
I hvilke fjerne himmelbryn
Brant ditt øyes klare lyn?
Hvilke vinger? Hvem tok spranget?
Hvilken hånd tør flammen fange?
Hvilke aksler, hvilken makt
Har i hjertet kraften lagt?
Da det slo: si, hvilket mot
Rykket gjennom hånd og fot?
Hvilken slegge? Hvilken esse?
Hvis ild kunne hjernen kvesse?
Hvilket krafttak, grufullt knep
fanget skrekken i sitt grep?
Da stjernehæren sluttet fred,
gråt og kastet spydet ned,
smilte han og så din vei?
Har lammets skaper óg skapt deg?
Tiger, tiger ildbesatt,
flerrer skogers dype natt.
Hvilket øye våget gi
form til skrekkens symmetri?
ET GIFTIG TRE
På vennen ble jeg sint og mutt,
Jeg sa ifra, brått tok det slutt.
Min uvenn var jeg sint imot;
Sa det ikke, det slo rot.
Fryktsomt vannet jeg mitt tre;
Tårer brukte jeg til det.
Og jeg smilte i mitt nag,
Solte det i blitt bedrag.
Og det vokste dag og natt,
Til det bare et eple glatt;
Og det skinte langt og vidt,
Til han visste det var mitt.
Da jordens pol var svøpt i sort,
Smøg han seg bak hagens port.
Da morgenen kom – glad fikk jeg se
Min uvenn stendød ved mitt tre.
ELSKOVENS HAGE
Jeg gikk til elskovens hage
Og så det jeg alsdri har sett:
En kikre var bygget der inne,
Hvor jeg pleide danse så lett.
Og kirkeporten var lukket.
"Du skal ikke" sto på dens dør.
DA snudde jeg meg mot hagen,
Hvor blomstene vokste før.
Jeg så den var full av graver,
Og urner hvor blomstene var;
Og svartkledde prester, binder og fester
Med tornekrans dyster, mine gleder og lyster.
Se også Den kosmiske smie, William Blake liv, diktning, verdensbilde, Uthaugs kritikerroste biografi/monografi om den visjonære William Blake
