Til en billedkunstner

Av Geir Uthaug

Ad Astra

Du valgte ikke den brede vei,
den korteste avstand mellom to punkter.
Du krevde motstand
og fikk den.
Bohem og sjarmør
i en verden av fristelser
leste du Walt Whitman, Dylan Thomas
med feberrus i blodet.

Sjømann, eskapist
ville lære livet å kjenne.
Den brennende heten i Abbadan
på dekket av Bianca.
Siden tok du med deg gatebildenes fysiognomi inn i dine bilder
hvor streken, magien som skiller kontinentene ved sitt nærvær,
streken, som får hav til å strømme frem
og det tørre land til å komme til syne
med dalsøkk og fjelltopper, hete og isbreer.
Streken, som trekker grensen, som ikke skjuler men gjør synlig
- hvor fikk du evnen fra? – risset biter av tidens strøm
inn i fikserbildets åpenhet,
mystikk som får glemte sekunder av evighet
til å fødes til nytt liv.

Blyanten hvilte i din hånd,
lett, behendig, mer enn et redskap,
en anatomsikk del, slik sverdet er en forlengelse av soldatens arm,
slik meiselen hviler i stenhuggerens hånd,
slik skogsarbeideren svinger øksen i harmoni med omgivelsene.
Bildene strømmet uavbrutt til deg og fra deg i skiftende former,
en virvel av nyanser, linjer, en strøm av tegn
du i skarpe riss gjorde synlige som helleristninger.
Kvinnen, den evige kvinnen, fanget du inn i din poesis psyke –
lys og mørk, et drømmebilde, tegnet henne om og om igjen,
hvilende i avslappet positur, i eggende lek og dans,
beskyttende med barn ved sin side, barn som leker på stranden,
omgitt av sjø og kretsende fugler.
Kvinnen og tyren
Kraften mot matadorens dødbringende eleganse.
Urbildet fra grottene i altamira,
Europa og oksen, i svart strek mot hvitt,
lik sorte grener mot himmelen,
siden gylden og mørk i kobber som fanger solstråler
fra sivilisasjonens morgendemring.

Men lenge før du søkte til halogenflammen
som skar ut sorte jernformer, skapte nye fabelvesener, gamle virkeligheter,
Lenge før din jernalder vek for en riddertid av kyskt metall,
møtested for fjerne verdener
samlet i fortids og fremtids strålepunkt,
ble verden fanget inn av din strek,
Bautastenene for sinnbilder, veien som tegner sitt riss,
avgrenser det skapte mot kaos.
Hvor fikk du formsansen fra?
Hva var hemmeligheten ved ditt lekende alvor?

Så ofte satt jeg der i rommet,
så på deg ved ildstedet, dine trekk, dine øyne
som var litt skjeve i forhold til hverandre,
ditt smil i det hvitgrå skjegget når du var åpen,
Og ikke brant av syner, ikke sang ved arbeidsbordet,
ikke tok imot kreftene ved innpustning.
Når du pustet ut var det ild i rommet
og skulpturer våknet til liv, jern fikk rytme, bevegelse, ånde.

Jeg sto en gang i overlyssalen,
så ut over et landskap av futuristiske urformer.
Det var ingen mennesker der da,
bare jeg og jern og blankt metall og store hvite flater som isbreer.
Da hørte jeg det, først svakt, en vag tone
så sterkere, som stemmegaffelen når den klinger,
og formene sendte sine signaler til hverandre gjennom rommet,
slik stjernene kommuniser, slik kloder gjenomstrømmes av musikk,
og vinner sine tapte sjeler tilbake.
Et mektig orkester tok over, ikke øresus, men noe dypere
og sansbart, ikke fattbart, for formene var av kaldt jern,
upåvirkelige av vårt minespill, hinsides våre ønsker
om å få materien til å underkaste seg.

Men jernet sang, og skulpturene dirret, og rommet, selve rommet
klang med i fantasmen, den dypt paranormale opplevelse
av tid og rom og krefter samlet til et brennpunkt.
Jeg skjønte da at du hadde klart å bende jernets vilje
under din, og gi molekylene frihet til å bryte vilkårlighetens lov
for renset, rene være kreftenes katalysator
som formidler den intense virksomhet de fromme kaller kunst,
som profesjoner ikke akter på og aldri ser, og ikke hører
slik jeg står og hører suset nå i intensitet av blanke flater, kurver,
harmoniens dype samspill med meg selv når jeg er åpen.

Den kraften hadde du, og derfor var du kunstner.
Ikke en av dem som smykker seg med tittelen
som noe de har fortjent, en fantastisk sum penger
Fra et lotteri, ikke en fjærbusk, en konkarde i hatten
En silkevest, et PR trick, en media-kjendis verdens plattheter.

Du var og ble deg selv, på avstand til sirkuset
sto du opptatt av ditt eget:
Hvordan løse jeg problemet med bølgens vinkel?
Hvordan skal kvinnen holdes oppe i fritt svev?
Som en kjentmann som vurderer avstanden til en fjellkam,
eller håndverkeren som tar overblikk over sitt arbeid; enkelt, praktisk uforstilt.
og likevel noe annet, noe som har med din strek å gjøre, formes frie lek
på et papir, hvor nye grenser trekkes opp, blir født,
og nye verdener bygges uavbrutt
og vokser frem i drømmer og i våkenhet.

Fargene, en verden hinsides billedflaten,
oker, rustent fiolett, ultramarin, ishavsgrønt.
Du brukte farger som en indianer, jeg husker wigwamen du laget,
Sitting Bulls fjærpryd i barneselskapet, indianere i lek
over sidene i et julehefte manet frem med din forfinede arbeidsneve
med en tatovert soloppgang, grove riss på naken hud.

Plakatfargene fra barndommen. Rad på rad med spennende Alakglass,
fryktinngytende, forførende som alkymistens krukker,
for så i kaskader av fosforisert kraft å lyse som Nordlyset
på en dyp himmel, men ikke borte, nei, tatt frem igjen,
fylte lerreter i bakgården, en båt på vei til nord-England,
malerier i fyrrig lek med svart jern, farger i mose og lyng,
fra en sommerengs flora, fra tundraens isøde,
den dunkle selvlysende verden av anemone og korall,
akvareller i tåke, regn, regnvåte ark, farger som fløt som tårer,
speilet stemninger av tungsinn som bygget seg opp
bak ditt smil, bak furene i din hvelvede panne.

Så mange bilder, stadig nye bilder, hvirvlende, skiftene
som i det uregjerlige kaleidoskop og likevel
hver av dem frosset fast til en flik av tid,
splittede sekunder av udelelig evighet.
Hva begrep vi av det som satte konstellasjonene i bevegelse,
som fikk deg til å vende ryggen til det normale liv,
rutiner, trygghet, for å skape? Ta imot impulsene,
sende dem videre, fortettet, men i din egen form,
din bestemmelses uttrykk, og derved
litt etter litt gi ut deler av deg selv,
inntil målet var fylt, primstavmerket nådd.